Kjærlighet uten dør - Kolonne av Mira Kolenc

Daniela Katzenberger, kjent og populær for å snakke om hva andre anser for å være "for mye informasjon", fortalte nylig offentligheten at leiligheten hennes var lydløs av grunnhensyn. Hva irriterte forloveden hennes og sin farfar først. Men paret overkjørte sjakkheten og er nå glad for at det ikke er noe igjen å skamme seg over. Som den berømte setningen fra Ingeborg Bachmanns mottakstale i mottak av radiospillens prisblind 1959 - "Sannheten er rimelig for folket" - får en annen dimensjon. Jeg hører allerede Rainer Langhans applaudere i bakgrunnen!

Derav sa Süddeutsche Zeitung dette i et nylig intervju til sin 75. Bursdag, at alt ikke var så bra. Det som virket så avslappet, var til slutt, men veldig trangt, og i dag bor alle sammen igjen i sine egne leiligheter med hengslede dører. Uansett tror jeg du kan gå så langt og erklære prosjektet "Borte med Klotüre" en feil.

"Vi vet at partneren regelmessig kutter tåneglene, men det gjør en forskjell om vi ser på det."

Mange liker å forveksle kjennskap til tillit. Nei, det er ikke det samme. Med alle de små hemmelighetene som alle har, og som gradvis avsløres i et forhold, trenger mysteriet ikke å gi vei. Si: Vi vet at partneren regelmessig kutter tåneglene, bare det gjør en forskjell, hvis vi også ser på.

Hva Langhans avviser som småborgerlig, nemlig at alle har sitt eget privatliv, som han også ønsker å bevare, er ikke et uttrykk for mistillit. Hvem ønsker å kommunisere at han ikke har noen hemmeligheter fra den andre, bør ikke velge vei til toalettet. Vi vet at den andre personen er et menneske og er godt informert om hele prosessen, spesielt siden vi kjenner dem fra oss selv. Nei, et forhold trenger ikke denne form for grenseløshet for å bli ansett som perfekt.

Det minner meg: En av de største forskjellene mellom Tyskland og Østerrike er bad-toalett spørsmålet. Glem språket, mentaliteten og kaffen. Nei, på toalettet er spøkelsene forskjellige. I Tyskland er begge rommene forenet, for det meste skilt i fekal humor overfor Østerrike. Jeg vet heller ikke hvordan det kom i Tyskland til denne ideen om fusjonen, men noen hadde en gang måtte stoppe der. Insanely upraktisk, bruker-unfriendly og bare fordi det er fliser i begge rommene, betyr det ikke at de hører sammen.

Så vi tror på badet er det mest intime rommet i en leilighet. Og soverommet? Akk, soverommet lyder spesielt intimt for utendørs ører. Å sove i samme seng krever tillit, som en sovende, er en på en vis måte forsvarsløs, men denne form for intimitet er en som man liker å dele. For det meste, i det minste.

Men hva skjer på badet, bør også bli på badet. Tross alt var en i begynnelsen så også engstelig for å la den andre fortsatt være illusjonen om at en er en person som, i motsetning til alle naturlover, aldri må kutte tåneglene. Hvorfor kan sannheten, som i hvert fall ikke er et mysterium, ikke forbli til enden av dager noe, hva hver med seg selv i Privée (ja det er ikke noe som heter det) gjør?

Fordi det er uendelig mer behagelig. Dette er akkurat som klærne, som har blitt mer og mer praktiske og komfortable gjennom århundrene. Og samspillet med hverandre ble mer upartisk. Hvem går hjem idag til middag? Tungvint? Definitivt! Men formløsheten har også sin pris. Formløse forhold vil til slutt smake så foreldet.

«Ta en gang om gang av dine baggy bukser eller la curlers på badet og gi deg selv en illusjon om at den andre personen kan være en av de få personer for hvem naturens lover ikke gjelder.»

Husk Charles Aznavour sang "Du lar deg gå!" Så, ta en gang imot de løsmonterte buksene eller la krøllerne gå på toalettet og gi inn i illusjonen om at den andre personen kan være en av de få personer for hvem naturens lover ikke gjelder. Eller bare litt.

Ah, og så du trenger ikke å bekymre deg for fru Katzenberger i mellomtiden: i mellomtiden har hun flyttet inn i et hus med hennes forlovede og babyen som har plass til dører. For alle rom. Jeg sa ja, den lydløse epoken er over.

Foto / Video: Oskar Schmidt.