Hvordan en krig begynner

En liten undersøkelse av kildeområdet

Kriger er ikke plutselige katastrofer. Til syvende og sist er det ikke en katastrofe. Et vulkanutbrudd innledes også av en lang historie, en historie på innsiden, i dens glør. Krig er ikke annerledes.

Dessverre, flommen begynner ikke med de knekkede lemmene. Det begynner med den svake klukkingen fra de bittesmå, fyllende dreneringskanalene på stranden. Og det er ingenting vi kan gjøre med det med mindre vi stopper månen fra å bevege seg rundt jorden.

Men vi kan være oppmerksomme og lytte til denne stille gurglen av krig så snart den høres ut: på radio- og TV-kanalene, i redaksjoner og føderale pressekonferanser, i politiske holdningsendringer, i prekener og talkshow, i fantastiske forbrødringer, men også ved gjengangers bord Lekeplasser i kanten av sandkassene, i heftige diskusjoner i kassakøen. Og ja, krig kan også skurre i nevronene og kranspulsårene våre.

Vi gjenkjenner lettest dens kilder i oss selv.Når mildhet blir svak i oss og menneskeheten sprø, når en ny kraft griper oss, en inderlighet for rettferdigheten og hensiktsmessigheten av offer; når vi nikker og det føles godt å være der og tenke slik andre tenker. Da vant krigen nesten. Senest, men når vi ikke lenger tviler på betydningen. Når vi begynner å finne gode grunner og drapet plutselig virker rettferdig for oss og vi egentlig ikke lenger ønsker fred, bare litt mer.

Så faller skjellene fra øynene våre og vi kan ikke lenger forstå hvor dumme vi pleide å være, eller i det minste naive da vi fortsatt trodde på fred. Troens tid er nå forbi, nå handler det om kunnskap. Vi er informert og vet at vi har rett. Og hvor bra det er at vi er så mange, for først når vi er mange har vi en sjanse mot det onde, og vi blir flere for hver dag. Det er også store navn, menn og kvinner, ledere av integritet som, som vi vet: Hvis vi ikke kjemper nå, vil vi åpne slusene for urettferdighet og vold; hvis vi ikke kjemper nå, vil fienden ha det lett, da går vi tapt. Men vi vil ikke tillate det, vi skal beskytte landet vårt og folket vårt og barna våre. Vi er veldig nøkterne på det. Å ja, vi vet at en krig ikke er en fin ting, la oss ikke lure oss selv, men det må være det. Man må ofre seg for en god sak. Men til slutt, til slutt er det seier og frihet. Hvis det ikke er verdt å kjempe for, hva er det da?

PS:

Jeg har ett spørsmål til. Egentlig, hvorfor går ikke krigsherrene til krig selv, mann mot mann? Det ville vært så mye billigere. Og budskapet deres ville virket mer troverdig for meg hvis de stod i spissen for stålstormen og ofret seg for folket sitt i stedet for å sende folket frem for å ofre seg selv. For hvem?