Klimakatastrofe og konflikter om kritiske råvarer

Delvis gjengivelse av et foredrag av Martin Auer (Scientists for Future Austria) under fredssamtalene i Linz 27. januar 2023

Etter Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 ble setninger som: «Fornybare energier sikrer fred» ofte hørt og lest. Et typisk argument er dette: «Olje og gass gir ikke bare drivstoff til klimaendringene, de driver også til militære konflikter rundt om i verden. Alle som ønsker å skape fred, må derfor eliminere avhengigheten av fossile råvarer – ved å investere i rene energikilder som sol og vind.»1

Dessverre overser dette det faktum at det trengs store mengder "kritiske metaller" som kobber, litium, kobolt, nikkel og sjeldne jordmetaller for å generere elektrisitet fra fornybare energikilder og for å lagre denne elektrisiteten. Og disse er veldig ujevnt fordelt i jordskorpen. Tre fjerdedeler av utvinningen av litium, kobolt og sjeldne jordarter foregår i Kina, Den demokratiske republikken Kongo og i litiumtrekanten Chile-Argentina-Bolivia.

I et papir fra 2020 uttalte EU-kommisjonen: «Tilgang til råvarer er et strategisk sikkerhetsspørsmål for Europa for å oppnå den grønne avtalen. … Europas overgang til karbonnøytralitet kan erstatte dagens avhengighet av fossilt brensel med avhengighet av råvarer, mange av dem vi henter i utlandet og som den globale konkurransen blir stadig hardere for.»2

I juli 2021 inngikk EU en strategisk avtale med Ukraina om utvinning og prosessering av kritiske råvarer og produksjon av batterier3. Ukraina har reserver av litium, kobolt, beryllium og sjeldne jordmetaller til en verdi av 6.700 milliarder euro. Litiumforekomsten er anslått å være en av de største i verden.

Figur 1: Litiumforekomster i Ukraina. 
Kilde: https://www.icog.es/TyT/index.php/2022/11/white-gold-of-ukraine-lithium-mineralisation/

Så, i februar 2022, invaderte Russland Ukraina. De fleste av forekomstene er i de nå russisk-okkuperte områdene i øst, spesielt i Donetsk. Ifølge statsviter Olivia Lazard er et av Putins mål å avskjære EUs tilgang til disse reservene. Russland har selv store reserver av kritiske råvarer og streber etter å bli en mektig aktør på verdensmarkedet igjen. Wagner-gruppen, som kjemper i Ukraina, er forøvrig også til stede i mineralrike land i Afrika, som Mosambik, Den sentralafrikanske republikk, Madagaskar og Mali.4

Et annet kritisk råstoff er nikkel. I desember 2022 stadfestet Verdens handelsorganisasjon (WTO) et EU-søksmål mot Indonesia. Indonesia vedtok en lov i 2020 som forbyr eksport av nikkel og krever at nikkelmalm skal raffineres i Indonesia. EU hadde saksøkt dette. Det Indonesia motsetter seg er det klassiske koloniale mønsteret: råvarer utvinnes i det globale sør, men verdiskaping finner sted i det globale nord. Bedriftsoverskudd, skatter, arbeidsplasser flytter nordover. "Vi ønsker å bli et utviklet land, vi ønsker å skape arbeidsplasser," sa den indonesiske presidenten. Men EU ønsker å opprettholde koloniale mønstre.5

Den nest største litiumprodusenten er for tiden Chile (etter Australia). I Atacama-ørkenen, en av de tørreste på jorden, pumpes litiumkarbonat opp fra bakken som saltlake. Saltlaken får fordampe i store kummer. I følge den chilenske regjeringens gruvekommisjon ble det trukket ut fire ganger så mye vann fra Atacama mellom 2000 og 2015 enn det som naturlig kom inn i området i form av regn eller smeltevann. Vann blir stadig knappere for jordbruket til urbefolkningen i oasene. Urbefolkningen ble heller ikke konsultert om litiumprosjektene. Dette bryter med FNs urfolkskonvensjon.6

De største litiumreservene ligger under Salar de Uyuni saltflater i Bolivia. Men så langt har de knapt vært utvunnet. Den sosialistiske regjeringen til Evo Morales har erklært litium som et strategisk råmateriale med det langsiktige målet om å gjøre Bolivia til en av verdens ledende produsenter av batterier, det vil si å beholde merverdien i landet. Det var opprinnelig en konflikt med lokale styrker i provinsen Potosí, hvor forekomstene ligger. De ønsket å nyte godt av lisensavgiftene så raskt som mulig og var heller ikke enige i valget av strategisk partner for utvikling. Det burde det tyske selskapet ACI-systemer som også forsyner Tesla med batterier og som har påtatt seg å bygge en fabrikk for batterier til det søramerikanske markedet og å lære opp og kvalifisere bolivianske ansatte. På den ene siden skulle dette medføre en teknologioverføring for Bolivia, på den andre siden skulle joint venture-selskapet selvsagt også gi Tyskland tilgang til det ettertraktede litiumet.

Konflikten mellom Potosí og sentralregjeringen ble gjennomført med demonstrasjoner, sultestreiker og blodige politioperasjoner. Morales stoppet til slutt kontrakten med ACI.7 I presidentvalget som fulgte kort tid etter, der Morales stilte opp for fjerde gang, hevdet Organisasjonen av amerikanske stater, som skulle overvåke valget, å ha funnet velgersvindel. Anklagen ble senere tilbakevist. Høyrekrefter brukte det påståtte valgfusket som påskudd for et kupp.8 Organisasjonen av amerikanske stater er 60 prosent finansiert av USA. Så Morales anklaget USA for å stå bak kuppet. Trump-administrasjonen ønsket offisielt kuppet velkommen.

Elon Musk twitret en tid senere: "Vi kupp mot hvem vi vil, svelg det!"9 Kuppregjeringen annullerte kontrakten med ACI permanent, og banet vei for salg av boliviansk litium til transnasjonale selskaper. Undersøkende plattform Declassified rapporterte hektisk aktivitet av den britiske ambassaden etter kuppet for å gå inn i forhandlinger om litium.10

Motstanden mot kuppet var imidlertid sterk nok til å tvinge frem nye valg.
Luis Arce, en Morales partikamerat, vant valget, denne gangen med udiskutabel margin, og forhandlingene med ACI er gjenopptatt med sikte på å oppnå bedre vilkår for Bolivia.11

EU streber selvfølgelig også etter å møte behovene til kritiske mineraler i innlandet og i nærheten. Men det er her litiumutvinning møter grunnleggende motstand.

I Portugal er Barroso, et landskap erklært som «landbruksarv» av FAO, truet av ødeleggelse. Litium skal utvinnes der i dagbrudd.

I Serbia har protester mot planlagt litiumutvinning ført til at regjeringen har tilbakekalt lisensen for storselskapet Rio Tinto.

Hvorfor er kappløpet om kritiske varer så hardt?

Ifølge en prognose fra investeringsbanken Goldman Sachs vil det være 2050 milliarder biler på planeten innen 3, mer enn dobbelt så mange som i dag. Av disse er 19 prosent elektriske kjøretøy og 9 prosent kjører på hydrogen eller flytende gass.

Figur 2: Biler i 2050 ifølge Goldman Sachs
Oransje: forbrenningsmotorer, blått: elbiler, gult: alternativt drivstoff (f.eks. hydrogen)
Kilde: https://www.fuelfreedom.org/cars-in-2050/

Det internasjonale energibyråets scenario sier at 33 prosent må være elbiler. Men det totale antallet på 3 milliarder biler er ikke i tvil.12 Ingen spør «Hvordan kan vi klare oss med det vi har?», men anslår i stedet behovet for disse kritiske varene basert på anslått økonomisk vekst, og selvfølgelig er presset for å skaffe disse ressursene desto større.

I følge OECD er hele den globale økonomien satt til å dobles innen 2050, fra 100 billioner dollar i dag til 200 billioner dollar, målt i kjøpekraft.13 Med andre ord, i 2050 bør vi produsere og konsumere dobbelt så mye av alt som vi gjør i dag. Dette betyr imidlertid at etterspørselen etter råvarer også generelt vil dobles, noe dempet av forbedret resirkulering.

En studie fra University of Valladolid, nylig publisert i Journal of the Royal Society of Chemistry, kommer til den konklusjon at hvis den nåværende trenden mot e-mobilitet ekstrapoleres inn i fremtiden, vil litiumforbruket innen 2050 være 120 prosent av det som er foreløpig kjente identifisere reserver. I et scenario med en høy andel e-biler 300 prosent, i et scenario med fokus på lette e-kjøretøy som e-sykler nesten 100 prosent, og bare i et avvekstscenario ville vi bare ha tømt 2050 prosent av forekomstene innen 50. Resultatene for kobolt og nikkel er like.14  

Figur 3: Kilde: Pulido-Sánchez, Daniel; Capellán-Pérez, Iñigo; Castro, Carlos de; Frechoso, Fernando (2022): Material- og energikrav til transportelektrifisering. I: Energimiljø. vitenskap 15(12), s. 4872-4910
https://pubs.rsc.org/en/content/articlelanding/2022/EE/D2EE00802E

En endring i energigrunnlaget vil derfor ikke endre ressurskappløpet. Det vil bare skifte fra olje og kull til andre materialer. Og dette løpet handler ikke bare om å få kontroll over råvarene, men også om å dominere markedet.

Jeg vil vise til et historisk eksempel: Den økonomiske historikeren Adam Tooze skriver om målene til den senere tyske kansleren Gustav Stresemann som medlem av Riksdagen i første verdenskrig: Utvidelsen av tysk suverenitet ved å innlemme Belgia, den franske kysten til Calais, Marokko og flere områder i landet. Han fant østen "nødvendig" fordi det kunne gi Tyskland en tilstrekkelig plattform for konkurranse med Amerika. Ingen økonomi uten et garantert marked på minst 1 millioner kjøpere kan matche fordelene med masseproduksjon i USA15

Dette er logikken som styrte første og andre verdenskrig, dette er logikken som styrer utvidelsen av EU, dette er logikken som styrer Russlands krig mot Ukraina, dette er logikken som styrer konflikten mellom USA og Kina helt sikkert. Det er ikke slik at de som produserer bedre og billigere vil dominere markedet, men heller omvendt, kan de som dominerer det større markedet bedre utnytte de økonomiske fordelene ved masseproduksjon og hevde seg mot konkurrentene.

Krigene i moderne tid handler ikke bare om hvem som kan ta ressurser fra hvem, hvem som kan utnytte hvems arbeidskraft, men også – og kanskje til og med først og fremst – om hvem som kan selge hva til hvem. Dette er logikken i en økonomi basert på konkurranse og bruk av kapital for å skape mer kapital. Det handler ikke om de onde kapitalistenes grådighet, men om dem struktur måten å drive forretning på: Hvis du driver et selskap, müssen De tjener penger på å investere i innovasjon slik at de ikke henger etter konkurrentene. Villaen og yachten er hyggelige biprodukter, men målet er å øke kapitalen for å holde seg i virksomhet. Innovasjon betyr at du enten kan produsere mer med samme arbeid, eller det samme med mindre arbeid. Men siden innovasjon gjør produktet ditt billigere, må du selge mer av det for å få den fortjenesten som er nødvendig for nye innovasjoner. Staten og fagforeningene støtter deg i dette, for hvis du ikke kan utvide salget, vil arbeidsplasser gå tapt. Du må ikke spørre deg selv: Trenger verden faktisk produktet mitt, er det bra for folk? Men du lurer på hvordan jeg kan få folk til å kjøpe det? Gjennom reklame, ved å la den bli foreldet eller knekke kunstig raskt, ved å holde forbrukerne i mørket om dens sanne egenskaper, ved å gjøre dem avhengige av den, som i tilfellet med tobakksindustrien, eller til og med, som i tilfellet med tanker og lignende, la skattebetalerne betale for det. Den kapitalistiske måten å drive forretning på gir selvsagt også gode og nyttige produkter, men det er irrelevant for kapitalutnyttelsen om produktet er nyttig eller skadelig så lenge det kan selges.

Denne måten å drive forretning på må nå planetens grenser, og den må gjentatte ganger møte grensene til sine naboer. Dette økonomiske systemet lar oss ikke si: Vel, vi har faktisk nok av alt nå, vi trenger ikke mer. En avvekstøkonomi, en økonomi som ikke tenderer mot uendelig vekst. må i utgangspunktet organiseres annerledes. Og prinsippet må være: Gruppen av forbrukere og produsenter – og med produsenter mener jeg de som gjør jobben – skal demokratisk bestemme hva, hvordan, i hvilken kvalitet og i hvilken mengde som produseres. Hvilke behov er grunnleggende og uunnværlige, hva er greit hvis du har det, og hva er overflødig luksus? Hvordan kan vi møte de reelle behovene med minst mulig bruk av energi, materiell og kjedelig rutinearbeid?

Hvordan kan dette organiseres? Det ser ikke ut til å være et fungerende eksempel i verden per nå. Kanskje til ettertanke er klimarådet. I Østerrike var det 100 personer valgt ut tilfeldig og representativt for samfunnet, som med råd fra eksperter utviklet forslag til hvordan Østerrike kan nå sine klimamål. Dessverre har ikke dette rådet makt til å håndheve sine forslag. Slike innbyggerråd, som gir råd om både økonomiske og politiske beslutninger, kan eksistere på alle samfunnsnivåer, på kommunalt, statlig, føderalt og også på europeisk nivå. Og anbefalingene deres måtte da stemmes over demokratisk. Selskaper bør være forpliktet til felles beste i stedet for aksjonærverdi. Og dersom private selskaper ikke kan gjøre dette, må oppgavene deres overtas av samvirke, kommunale eller statlige selskaper. Bare en slik måte å drive forretning på vil ikke komme opp mot planetens grenser eller naboens grenser. Bare et slikt økonomisk system kan skape forutsetninger for varig fred.

1 https://energiewinde.orsted.de/klimawandel-umwelt/energiewende-friedensprojekt

2 https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:52020DC0474&from=EN

3 https://single-market-economy.ec.europa.eu/news/eu-and-ukraine-kick-start-strategic-partnership-raw-materials-2021-07-13_en

4 Lazard, Olivia (2022): Russlands mindre kjente intensjoner i Ukraina. Tilgjengelig online på https://carnegieeurope.eu/strategiceurope/87319

5 https://www.aspistrategist.org.au/the-global-race-to-secure-critical-minerals-heats-up/

6 https://www.dw.com/de/zunehmender-lithium-abbau-verst%C3%A4rkt-wassermangel-in-chiles-atacama-w%C3%BCste/a-52039450

7 https://amerika21.de/2020/01/236832/bolivien-deutschland-lithium-aci-systems

8 https://www.democracynow.org/2019/11/18/bolivia_cochabamba_massacre_anti_indigenous_violence

9 https://pbs.twimg.com/media/EksIy3aW0AEIsK-?format=jpg&name=small

10 https://declassifieduk.org/revealed-the-uk-supported-the-coup-in-bolivia-to-gain-access-to-its-white-gold/

11 https://dailycollegian.com/2020/09/bolivias-new-government-and-the-lithium-coup/
https://www.trtworld.com/magazine/was-bolivia-s-coup-over-lithium-32033
https://www.theguardian.com/commentisfree/2019/nov/13/morales-bolivia-military-coup
12 https://www.fuelfreedom.org/cars-in-2050/

13 https://data.oecd.org/gdp/real-gdp-long-term-forecast.htm

14 Pulido-Sánchez, Daniel; Capellán-Pérez, Iñigo; Castro, Carlos de; Frechoso, Fernando (2022): Material- og energikrav til transportelektrifisering. I: Energimiljø. vitenskap 15(12), s. 4872-4910. DOI: 10.1039/D2EE00802E

15 Tooze, Adam (2006): Economics of Destruction, München