Vårt spesialskolesystem

jeg Schulsyste 

Skolesystemet vårt blir ofte kritisert, og med rette. Noen få ting bør endres. For det måtte du ta penger (og resonnere) i hånden, men det er synd for politikerne våre. Vi ønsker ikke å angripe de KORTE arbeidstakerne våre nå, men vårt noe spesielle skolesystem. Derfor har vi skrevet noen sonetter om våre “favorittemner”.

* Ironi på * 

Den største ironien:

Hva har vi en fobi av?

Trenger du bevis?

Lakenet mitt blir stort sett hvitt.

Det har å gjøre med anatomi.

Det er helt ironi.

Svetten renner før overleveringen,

fordi ingen vet noe.

Problemet kalles også biologi.

Samarbeid teller ikke lenger.

Ingen av oss liker så godt.

Den dårlige karakteren du får da.

På ettermiddagen sitter jeg hjemme

Jeg er så fattig, vet ikke min vei

Det hele er helt gratis.

Kvantefysikk er ikke:

Ødelegge fremtidig generasjon

med plastposene er de for mye.

Bor sammen med barna i bobilen,

isolerer seg fra sivilisasjonen.

Vi er misfornøyde med kommunikasjonen din.

Oide er stum grense

deres liv og leksjoner er helt ustabile.

Meditasjon hjelper heller ikke.

Din fiendskap mot menn

Går ikke med tiden.

Det hele er kamuflert som feminisme.

Vi er klumpet sammen

vi må lytte til deres meninger.

Din eneste venn er Francis. 

Kunsthistorie er overvurdert: 

Så vi malte mindre

heller lese mer som teori.

Vi lot maleriene våre råtne i esken.

Læreren trodde hun også var en forkynner.

Materialet var faktisk mindre nødvendig

vi ble jaget bort med en kost.

Vi ble godt lest om kunsthistorie. 

På et tidspunkt sa vi "Nei, digga!"

En uke med tegning

da kunne vi faktisk snike oss med en gang.

Ingen blir overrasket når vi kaster oss ut av vinduet.

Vi hadde to presentasjoner i løpet av semesteret,

vi kunne ikke slappe av på nyttårsaften.

Relativt sett kan vi ta en dritt om det.

Kvantefysikk dessverre:

Ukentimer så mange som matte.

Ingen forstår det egentlig.

Rainer vil ikke svare på spørsmålene dine. 

Det kan også forlate gjerningen, hei!

Huden din er ikke veldig glatt lenger heller,

håret er også gråere og finere.

Bare én person får oppmerksomheten

hvem ellers kan det være en latte.

Jeg vil også ha oppmerksomhet

slik at jeg er viktigheten.

Så kanskje jeg ville gi noe.

Vi bør snakke høyt om de ansattes triks,

men du hører aldri stemmen hennes skjelve. 

Og etter alt dette spør jeg meg selv: hvorfor trenger jeg dette senere i livet?