Jeg, pandaen

Sebastian Bonelli 1AHBTH 13.10.2020

                                                                       "Bedre fremtid"

                                                                    Emne: Dyrevelferd

                                                       "Jeg, pandaen"

Jeg våkner, ser på armene mine og ser fra fargene på pelsen at jeg er en panda. Sakte, med trette øyne, reiser jeg meg og ser på omgivelsene rundt meg. Ved synet av det blir jeg nummen av sjokk. For jeg ser bare råtne og ryddede trær rundt omkring. Lukten av mine elskede eukalyptustrær har forsvunnet fra jordens overflate. Jeg hører ikke lenger fuglens fantastiske sang og vannstrømmen. Alle lydene fra insekter og alle de andre dyrene kan ikke lenger høres vidt og bredt. Jeg begynner nesten å gråte fordi jeg bare tenker på hvem som er ansvarlig for alt dette og hvem som kan gjøre noe så forferdelig.

Helt uventet hører jeg en svak lyd ut fra ingenting. Det knurrer i magen fordi jeg er sulten. Fortsatt gråter begynner jeg sakte å lete etter mat, fordi jeg vet at jeg må spise det meste av dagen for å bli mett. Jeg har gått en stund og har fremdeles ikke funnet et eneste eukalyptustrær. Men plutselig hører jeg et svakt brøl. Jeg prøver desperat å gjenkjenne hvor brølet kommer fra og der ser jeg det, det er en liten panda under et stort råttent tre. Jeg løper bort til ham og forteller ham at jeg vil hjelpe ham og at han skal roe seg. Mens han roer seg, klarer jeg å rulle det store råtne treet på siden. Den lille pandaen takker meg, men dessverre forteller han meg også at han har mistet familien sin. Han visste ikke hvordan, fordi moren hans ba ham gjemme seg bak en busk. Så hørte han en veldig høy, unaturlig lyd og så treet krasje på ham. Dessverre kan han ikke huske noe mer. Jeg bestemmer meg for å spørre den lille pandaen om han vil være med meg. Med gledestårer svarte den lille pandaen ja på spørsmålet mitt.

Så jeg går på jakt etter mat med den lille pandaen. Men plutselig hører vi en lyd som blir sterkere og sterkere. Når støyen stopper, står en merkelig blikkboks foran oss. Fire figurer klatrer ut av denne boksen på to ben. Du merker at jeg og den lille pandaen er veldig sultet og svak. Helt uventet og med raske bevegelser holder meg og ham

liten panda tre av figurene på bakken. Når vi prøver å frigjøre oss, tar den fjerde figuren en skarp metallnål fra en koffert. Så går den fjerde figuren opp til den lille pandaen og stikker nålen inn i huden hans. Den lille pandaen roer seg sakte, lukker øynene og åpner dem ikke igjen. Når jeg innser at den lille pandaen ikke lenger lever, kommer den fjerde figuren opp til meg og før han stikker nålen inn i huden min, våkner jeg opp av sjokk. Det hele var bare et mareritt.

Jeg innser at jeg nå er meg selv igjen, gutten som lever i 2087. Så jeg reiser meg fra sengen og går til spisesalen for å spise frokost. Så ser jeg faren min og forteller ham om marerittet. Så sier faren min at det virkelig var en forferdelig drøm og understreker med sorg at det virkelig er synd at pandaene er utryddet. Jeg svarer at det er synd at menneskeheten ikke med tiden anerkjenner at natur og dyr må behandles og beskyttes med respekt.

                                                                                                                              587 ord