Nei, de flestes ønsker er begrenset

av Martin Auer

Lærebøker i økonomi forklarer gjerne det grunnleggende problemet med økonomi slik: Midlene som er tilgjengelige for folk er begrenset, men folks ønsker er ubegrensede. At det er menneskets natur å ønske mer og mer er generelt en utbredt oppfatning. Men er det sant? Hvis det var sant, ville det utgjøre et stort hinder for å bruke ressursene planeten gir oss på en bærekraftig måte.

Du må skille mellom ønsker og behov. Det er også grunnleggende behov som må tilfredsstilles om og om igjen, som å spise og drikke. Selv om disse aldri kan tilfredsstilles fullt ut så lenge en person er i live, krever de ikke at en samler mer og mer av det. Det er likt med behov for klær, husly osv., hvor varer må skiftes ut igjen og igjen etter hvert som de slites ut. Men å ha ubegrensede ønsker betyr å ønske å akkumulere og konsumere flere og flere varer.

Psykologene Paul G. Bain og Renate Bongiorno fra University of Bath i Storbritannia har utført et eksperiment [1] gjennomført for å kaste mer lys over saken. De undersøkte hvor mye penger folk i 33 land på 6 kontinenter ville ha for å kunne leve det "absolutt ideelle" livet. Respondentene skulle tenke seg at de kunne velge mellom ulike lotterier med ulikt beløp i premiepenger. Å vinne i lotteriet medfører ingen forpliktelser om takknemlighet, faglige eller forretningsmessige forpliktelser eller ansvar. For de fleste er det å vinne i lotto den beste veien til rikdom de kan forestille seg selv. Premiepottene til de forskjellige lotteriene startet på $10.000 100.000 og ble tidoblet hver gang, det vil si $1 100, $100 million og så videre opp til $10.000 milliarder. Hvert lotteri bør ha samme odds for å vinne, så å vinne $8 milliarder bør være like sannsynlig som å vinne $39. Forskernes antakelse var at folk med ubegrensede ønsker vil ha så mye penger som mulig, det vil si at de ville velge den høyeste profittmuligheten. Alle andre som valgte en mindre gevinst, må helt klart ha begrensede ønsker. Resultatet burde forbløffe forfatterne av økonomiske lærebøker: Bare et mindretall ønsket å få tak i så mye penger som mulig, mellom 86 og 10 prosent avhengig av land. I 100 prosent av landene trodde et flertall av mennesker at de kunne leve sitt absolutte ideelle liv på 10 millioner dollar eller mindre, og i noen land ville XNUMX million dollar eller mindre gjøre det for flertallet av respondentene. Beløp mellom XNUMX millioner og XNUMX milliarder var lite etterspurt. Dette betyr at folk enten bestemte seg for en – relativt – beskjeden sum eller så ville de ha alt. For forskerne betydde dette at de kunne dele respondentene inn i de «umettelige» og de med begrensede ønsker. Andelen «griske» var omtrent den samme i økonomisk «utviklede» og «mindre utviklede» land. Det var mer sannsynlig at "umettelige" ble funnet blant yngre mennesker som bodde i byer. Men forholdet mellom de «griske» og de med begrensede ønsker var ikke forskjellig avhengig av kjønn, sosial klasse, utdanning eller politisk tilbøyelighet. Noen av de «griske» sa at de ønsket å bruke rikdommen sin til å løse sosiale problemer, men flertallet av begge gruppene ønsket å bruke overskuddet kun til seg selv, sin familie og venner. 

1 million til 10 millioner dollar – området der de fleste respondentene kan leve sitt absolutt ideelle liv – regnes som rikdom, spesielt i fattigere land. Men det ville ikke være overdreven rikdom etter vestlige standarder. I noen områder av New York eller London ville ikke en million dollar kjøpe et familiehus, og en formue på 10 millioner dollar er mindre enn årsinntekten til topplederne i de 350 største amerikanske selskapene, som er mellom 14 millioner og 17 dollar. million. 

Erkjennelsen av at flertallets ønsker på ingen måte er umettelige har vidtrekkende konsekvenser. Et viktig poeng er at folk ofte ikke handler ut fra sin egen tro, men ut fra det de antar er flertallets tro. Ifølge forfatterne, når folk vet at det er "normalt" å ha begrensede ønsker, er de mindre mottakelige for de konstante stimuli til å konsumere mer. Et annet poeng er at et sentralt argument for ideologien om ubegrenset økonomisk vekst blir ugyldig. På den annen side kan denne innsikten gi mer vekt til argumenter for en skatt på de velstående. En skatt på formue over 10 millioner dollar ville ikke begrense folk flests "absolutt ideelle" livsstil. Erkjennelsen av at de flestes ønsker er begrenset bør gi oss mot dersom vi ønsker å gå inn for mer bærekraft på alle områder av livet.

_______________________

[1] Kilde: Bain, PG, Bongiorno, R. Bevis fra 33 land utfordrer antagelsen om ubegrensede ønsker. Nat Sustain 5:669-673 (2022).
https://www.nature.com/articles/s41893-022-00902-y