Karin Bornett
Slagord på den mest melodiøse dialekt, bilder av glade kyr som gumler frodig gress på idylliske alpine enger – reklamefolk liker å fortelle oss historien om livet på landsbygda, romantisk iscenesatt, når det kommer til mat. Dagligvareforhandlere og produsenter er altfor glade for å fokusere på den regionale opprinnelsen til produktene deres. Forbrukerne tar tak i det.
«Tallige studier viser stor økning i interessen for regionale matvarer og snakker om en regional trend som sies å ha innhentet den økologiske trenden i mellomtiden», skriver Melissa Sarah Ragger i 2018 i sin masteroppgave om motivene for å kjøpe regionalt. matvarer. Fordi's Biomarkt siterer en uspesifisert undersøkelse fra 2019, som sies å ha vist "at for de undersøkte forbrukerne Bio og bærekraft spiller mindre rolle enn den østerrikske opprinnelsen og regionaliteten til maten.»
Regional opprinnelse overvurdert
Ikke så rart: Mat fra regionen nyter godt av bildet av høy kvalitet og rettferdige produksjonsforhold for mennesker og dyr. I tillegg trenger de ikke å fraktes halvveis over kloden. Regionale produkter markedsføres også og oppfattes deretter. Men: er mat fra regionen virkelig så god? I 2007 beregnet Agrarmarkt Austria (AMA) CO2-forurensningen til individuelle matvarer. Druer fra Chile var de største klimasynderne med 7,5 kg CO2 per kilo frukt. Eplet fra Sør-Afrika veide 263 gram, mot 22 gram for Styrian-eplet.
En annen beregning fra denne studien viser imidlertid også at kun en liten mengde CO2 totalt sett kan spares ved å strekke seg etter regionale matvarer. Ifølge AMA, hvis alle østerrikere erstattet halvparten av maten med regionale produkter, ville 580.000 2 tonn CO0,07 spares. Det er bare 0,6 tonn per innbygger per år - med en gjennomsnittlig produksjon på elleve tonn, det er bare snaue XNUMX prosent av den totale årlige produksjonen.
Local er ikke økologisk
En viktig faktor som ikke blir ofte kommunisert: regionalt er ikke økologisk. Mens «økologisk» er offisielt regulert og kravene til økologiske produkter er presist definert, er begrepet «regionalt» verken beskyttet, definert eller standardisert. Så vi strekker oss ofte etter antatt bærekraftige produkter fra bønder i nabolandsbyen. Men at denne bonden bruker konvensjonelt landbruk – kanskje til og med med miljøskadelige som fortsatt er tillatt i Østerrike sprøyte – opererer er ofte uklart for oss.
Eksemplet med tomater viser forskjellen: mineralgjødsel brukes i konvensjonell dyrking. Produksjonen av denne gjødselen alene forbruker så mye energi at organiske tomater fra Sicilia ifølge eksperter noen ganger har en bedre CO2-balanse enn de fra konvensjonelt landbruk som fraktes innen regionen i små varebiler. Spesielt ved dyrking i oppvarmede drivhus i Sentral-Europa, skyter CO2-forbruket vanligvis mange ganger opp. Som forbruker må du imidlertid også veie opp på individuell basis. Kjører du mer enn 30 kilometer i egen fossilbil for å handle i gårdsbutikken, kaster du generelt en god klimabalanse over bord.
Økonomisk utvikling i stedet for miljøvern
Til tross for alle disse aspektene fremmer offentlige myndigheter regional innkjøp av mat. I Østerrike, for eksempel, ble markedsføringsinitiativet «GenussRegion Österreich» initiert for noen år siden av Livsdepartementet i samarbeid med AMA. For at et produkt skal bære merket «Austrian Region of Indulgence», må råvaren komme fra den respektive regionen og behandles til høy kvalitet i regionen. Om produktet kommer fra konvensjonell eller økologisk landbruk var aldri et kriterium. Det kunne det i hvert fall Greenpeace men i 2018 oppgraderte kvalitetsmerket "Austrian Region of Indulgence" fra "betinget pålitelig" til "pålitelig". På det tidspunktet ble det kunngjort at bærere av merket måtte avstå fra å bruke genmanipulert fôr helt innen 2020 og kun få lov til å bruke regionalt fôr.
På europeisk nivå er sertifisering av produkter med "Beskyttet geografisk indikasjon" og "beskyttet opprinnelsesbetegnelse" viktig. Beskyttelsen av spesialiteter gjennom koblingen mellom produktkvalitet og et navngitt opprinnelsessted eller opprinnelsesregion er imidlertid i forgrunnen. Noen kritikere mener at ideen om å levere mat over korte avstander ikke engang er av underordnet betydning.
Klimaet kjenner ingen grenser
Til tross for all kjærlighet til hjemmet, er én ting klar: klimaendringene kjenner ingen grenser. Sist, men ikke minst, bør man også huske på at inntak av importert økologisk mat i det minste styrker lokalt økologisk landbruk – gjerne i kombinasjon med Fairtrade-seglet. Mens det i Østerrike skapes i det minste visse insentiver eller tilbys støtte til økologiske gårder, må engasjerte økologiske gründere* gjøre pionerarbeid, spesielt i fremvoksende land.
Å gå utvilsomt til et produkt fra regionen kan derfor virke kontraproduktivt. Markedsavdelingen til denn's Biomarkt sier det slik, i samsvar med den rådende tankegangen: «Oppsummert kan man si at regionalitet alene, i motsetning til økologisk, ikke er et bærekraftsbegrep. Regional matproduksjon kan imidlertid posisjonere seg som en sterk duo sammen med økologisk landbruk. Følgende kan derfor brukes som beslutningshjelp når du handler dagligvarer: økologisk, sesongbasert, regionalt – helst i denne rekkefølgen.»
REGIONAL I TALL
Over 70 prosent av de spurte kjøper regionale dagligvarer flere ganger i måneden. Nesten halvparten oppga at de til og med bruker regionale dagligvarer til sine ukentlige dagligvareinnkjøp. Østerrike tar ledelsen her med rundt 60 prosent. Tyskland følger med rundt 47 prosent og Sveits med rundt 41 prosent. 34 prosent av de spurte forbinder inntak av regional mat med en forpliktelse til miljøvern, som også inkluderer kortere transportveier. 47 prosent forventer at et regionalt produkt er produsert på gårder ikke mer enn 100 kilometer unna. På en avstand på 200 kilometer er enigheten til de spurte langt lavere med 16 prosent. Kun 15 prosent av forbrukerne legger vekt på spørsmålet om produktene kommer fra økologisk landbruk.
(Kilde: Studier av AT KEARNEY 2013, 2014; sitert i: Melissa Sarah Ragger: "Regional før organisk?")
Foto / Video: Shutterstock.
